Høsten er i full anmarsj, og Sambandet har startet opp igjen med en rekke møter, aktiviteter og samlinger for både store og små. Søndag 28.august ble det avholdt åpningsmøte på Lillehammer Misjonshus med Wenche Lunde som taler og tirsdag 30. august ble det arrangert strikkecafé.
VOKS, en gjeng med, og for unge voksne, hadde sitt første møte etter sommeren torsdag 1. september kl. 19:00 på Lillehammer Misjonshus. Vi var kun fire stykker på møtet, så det er endelig plass til flere. De som deltar på VOKS er interessert å bedre kjent med flere ungdommer i Lillehammer. På VOKS legger vi vekt på å lære mer om det som står i Bibelen samtidig som vi har det koselig sammen over kveldsmat senere på kvelden.
På møtet 1. september holdt Inger Strangstad en andakt hvor vi fikk lære mer om Mefibosjet - krøplingen som fikk sitte ved kongens bord.
Saul var den første kongen over Israel. Da han kom til makten var han ydmyk og hørte på Gud. Etterhvert ble imidlertid Saul en egenrådig konge som ikke lenger hørte på hva Gud ville si ham. Gud forkastet derfor Saul som konge og lot David salves som en konge. Saul ble misunnelig på David og ville ta livet ham. David ble gift med Sauls datter.
Jonatan var sønn av Saul og Davids bestevenn. Jonatan sluttet en pakt med David, fordi han hadde fått ham så kjær som sitt eget liv. Pakten gikk ut på at Jonatan skulle beskytte David og holde ham underrettet om Sauls planer, mens David til gjengjeld lovte å være god mot Jonatans ætt. Etterhvert gikk David i krig med filisterne, og kong Saul ble drept. På den tiden var det tradisjon for at den nye kongen skulle drepe den gamle kongens familie. Sauls familie flyktet derfor.
Mefibosjet, var sønn av Jonatan og Sauls barnebarn. Han var bare 5 år da de måtte flykte, og han ble lam - en krøpling - under flukten. Som 5-åring ble Mefibosjet fratatt sin fremtid, han måtte ha hjelp til det meste og var avhengig av andre. Alle tolket det som hadde skjedd som Guds straffedom over Jonatans ætt.
David vant mange kriger, og begynte etterhvert å tenke tilbake på pakten som han hadde gjort med Jonatan i sin tid. I 2. Samuelsbok, kapittel 9, vers 1-5 står det deretter hva som hendte; "En gang spurte David: «Mon tro om det ennå er noen igjen av Sauls ætt? Da vil jeg vise godhet mot ham for Jonatans skyld.» Nå hadde Sauls ætt en tjenestemann som hette Siba. Han ble kalt til David, og kongen spurte ham: «Er du Siba?» Han svarte: «Ja, herre konge.» Da spurte kongen: «Er det ennå noen igjen av Sauls ætt, så jeg kan vise godhet mot ham i Guds navn?» Siba svarte kongen: «Det lever ennå en sønn av Jonatan. Han er lam i føttene.» «Hvor er han?» spurte kongen. Siba svarte: «Han er hjemme hos Makir, sønn av Ammiel, i Lo-Debar.» Da sendte kong David bud og hentet ham hjemme hos Makir, sønn av Ammiel, i Lo-Debar".
David kunne slått seg til ro med dette, han hadde ikke trengt å gjøre noe mer. David kunne sagt "å ja, det var bare det jeg ville vite" og sendt Siba tilbake til arbeidet sitt. David gjorde imidlertid ikke det, han hentet Mefibosjet hjem til seg. David var selv yngst av en søskenflokk på 8 gutter, og en gjetergutt før han ble salvet som konge. David var konge ufortjent, og vi er ufortjent Guds barn. Verken vi eller David klarer å finne på av oss selv at vi skal være gode og greie, den tanken er det Gud som har lagt ned i oss. Jesus er vårt forbilde og vi skal forsøke å være Jesu lik. Det er Jesus som er godhet, ikke vi. Vi skal ikke ta oss sammen og være gode, vi skal bare være gode speil som reflekterer Jesu godhet til andre. David kjente nok på at han hadde opplevd ufortjent nåde hos Gud, og var i dette tilfellet et godt speil som reflekterte Guds godhet overfor Mefibosjet.
I 2. Samuelsbok, kapittel 9, vers 6-10 står det deretter:
"Da Mefibosjet, sønn av Jonatan og sønnesønn av Saul, kom til David, kastet han seg ned med ansiktet mot jorden. David sa: «Mefibosjet!» Han svarte: «Ja, herre.» David sa til ham: «Vær ikke redd! Jeg vil vise godhet mot deg for din far Jonatans skyld. Du skal få igjen alle jordeiendommene som din farfar Saul hadde. Og du skal alltid spise ved mitt bord.» Da bøyde han seg igjen og sa: «Hva er vel jeg, din tjener? Hvorfor bryr du deg om en død hund som meg?» Men kongen kalte på Siba, Sauls tjenestemann, og sa til ham: «Alt det som har hørt Saul og hele ætten hans til, gir jeg til din herres sønn. Men du og sønnene dine og tjenerne dine skal dyrke jorden og høste inn for ham. Det skal Mefibosjet, din herres sønn, leve av, og han skal alltid spise ved mitt bord.» Siba hadde femten sønner og tjue tjenere"
.
Mefibosjet var nok forundret og overrasket over det David sa. Mefibosjet kalte seg selv en død hund og hadde sannsynligvis et lavt selvbilde. Han hadde gjemt seg for kong David i 20 år i frykt for hva som ville skje om han fant ham, og nå fikk han nye eiendommer, tjenere og ble dresset opp i kongelige klær av kongen. Fra denne dagen ble Mefibosjet medregnet, han var en av dem som satt ved kongens bord. Mefibosjet hadde fortsatt ubrukelige bein som gjorde ham hjelpeløs, men herligheten ved det han så over bordet ble ikke ødelagt av det som han så under bordet. Han fikk ta del i Davids nåde, alt på grunn av noe som noen andre, faren hans, hadde gjort tidligere.
Mefibosjet falt og ble lam. Etter syndefallet med Eva og Adam i Edens hage kom sykdom, død og krig inn i verden. Eva, Adam og mennesker generelt har den grunnleggende egenskapen ved seg at vi har en naturlig evne til å synde. Selv om mennesket synder, spør Gud seg gang etter gang om det ikke er noen han kan vise godhet mot for Jesu skyld. Kanskje gjemmer vi oss for Gud slik som Mefibosjet gjemte seg for David? Kanskje gjemmer vi oss i frykt for hva Gud vil møte oss med, i frykt for hva vi har i vente.
Allikevel står det utallige ganger i Bibelen at det Gud møter oss med er "frykt ikke". Gud inviterer oss til å være kristne, være i Kristus, og ta del i det han har. Gud inviterer oss til å bli kongens sønner og døtre. Årsaken til det er at Gud ser Jesus, han var syndefri og tok på seg våre synder for vår skyld, i Jesus ser han ikke noe ondskap.
I Johannes første brev, kapittel 3, vers 1 står nettopp dette: "Se hvor stor kjærlighet Far har vist oss: Vi får kalles Guds barn, ja, vi er det! Verden kjenner oss ikke, fordi den ikke kjenner ham".
I Paulus sitt brev til romerne kapittel 7, vers 18-19 står det;
"For jeg vet at i meg, det vil si i mitt kjøtt og blod, bor det ikke noe godt. Viljen har jeg, men å fullføre det gode makter jeg ikke. Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg".
Over bordet er vi Guds barn og arvinger til himmelriket, under bordet er vi syndige mennesker. Dette er en dobbelthet som vi skal holde fast ved i vår kristne tro. Befinner vi oss bare under bordet, slik som Mefibosjet gjorde før da han så på seg selv som en død hund fordi han var lam, ja da vil frimodigheten vår bli borte. Befinner vi oss kun over bordet og forholder oss til herligheten og nåden der, ja, så vil vi fort få problemer når vi møter motgang. Et sunt kristenliv er begge deler. Den dagen vi er usikre i våre kristne tro, så trenger vi den dobbeltheten. Vi trenger å se den kjærligheten Faderen gir - han gjør det ikke på våre premisser, men på Jesus sine premisser.
Gud inviterte oss til seg da han visste hvordan vi var. Han inviterte oss til selv om vi var lamme. Tenk om vi kunne se hverandre uten merkelapper og ikke dømme hverandre. Ofte tenker vi på andre som "han som er arbeidsløs", "hun som er alenemor" eller "hun som er sykmeldt". David han snakket til Mefibosjet uten å nevne at han var lam, han så ham som den han var. I forbindelse med Mette Marits pilgrimsvandring for noen år tilbake fortalte hun at noe av det beste med kronprins Haakon var at han så henne. Mette Marit var alenemor med en utagerende fortid, hun hadde neppe vært på flotte gallamiddager på slottet om ikke kronprinsen hadde sett henne. Gud ser oss uten å sette merkelapper på hver enkelt. På samme måte som Mefibosjet opplvde nåde og fikk sitte kong Davids bord, skal også vi en dag sitte til bords med Gud i himmelen bare på grunn av hans nåde.
I evangeliet etter Johannes kapittel 6, vers 37-40 sier Jesus: "Alle de som Far gir meg, kommer til meg, og den som kommer til meg, vil jeg aldri støte bort. For jeg er ikke kommet ned fra himmelen for å gjøre det jeg selv vil, men det han vil, han som har sendt meg. Og det han vil, han som har sendt meg, er at jeg ikke skal miste noen av alle dem han har gitt meg, men reise dem opp på den siste dag. For dette er min Fars vilje, at hver den som ser Sønnen og tror på ham, skal ha evig liv, og jeg skal reise ham opp på den siste dag.»"
Kjære Gud, vis oss hva nåde er. Hjelp oss også med å speile ut nåde til andre. Hjelp oss å holde fast ved dobbeltheten som kristne; at vi er syndere, men kongelige. Vi vil også be deg for høstens samlinger i VOKS - velsign alle som har tenkt å komme, de som kommer og de som bidrar som ledere eller på andre måter.
