Supersøndag med aking i Sveseterlia i Saksumdal

Søndag 26.februar arrangerte Sambandet supersøndag med aking ned Svesterlia i Saksumdal. Tidligere har akedagen foregått forbi Sveum i Auggedal, se bilder fra 2011 her og bilder fra 2010 her. Denne gangen prøvde vi altså en annen akebakke, og det var morsomt å teste snowracere, spark, akebrett og rattkjelker på et nytt sted.

Det var to traktorer med hengere som fraktet unge og gamle samt deres kjøredoninger opp fra dalbunnen i Saksumdal og oppover Sveseterlia, til Amerikaveien. Dette bildet er tatt fra en av tilhengerne; nå er vi nesten oppe!

Vel framme gikk alle ned fra traktortilhengerne og satte utfor bakken mens andre så etter kjelken sin eller ventet til de tøffeste racerne hadde dratt avgårde.

Klar, ferdig, kjør!

Det var en god blanding av folk som deltok på akedagen. Nærmere 50 personer deltok totalt. Her er jentene klar for en ny tur ned bakken.

Denne dama var en av de tøffeste bak rattet - hun kom kjapt ned!

Her er folk og kjelker på god vei ned Sveseterlia mens andre venter på å få sette utfor.

Traktorene snudde i dalbunnen, og her har de lastet opp folk og kjelker, klare til å kjøre opp en tur til. I første omgang kjørte vi tre turer før det var tid for å samles til neste post på programmet.

Etter å ha akt samlet vi oss nedenfor Rindal til grilling og andakt.

Det var godt å få litt varm mat i kroppen.

En god gjeng har satt seg og gjort seg klare til uteandakten. Svanhild Madsen var taler denne gangen, og hun illustrerte andakten med rollespill underveis - takk til alle som bidro i ulike roller.

Svanhild fortalte oss om Guds åpne hånd, hans hender er alltid åpne mot oss.

Man kan gjøre mye rart med hendene, og på hendene våre så har de fleste fem fingre.

Tommelen - du kan ta tommelen din opp i været, og det gjør Gud når det gjelder oss også. I 2.Mosebok, kapittel 3 kan vi lese om da Gud talte til Moses fra en tornebusk. Gud sier til Moses at han skal føre folket hans, isralittene, ut av Egypt. Moses sa til Gud: «Hvem er jeg? Kan jeg gå til farao og føre israelittene ut av Egypt?», jf. vers 11. Moses fant på unnskyldninger for at han ikke kunne klare det Gud hadde bedt ham om. På samme måte finner vi selv på unnskyldninger overfor hverandre og Gud nå - vi synes ikke vi er gode nok for hverandre eller for Gud. I Matteus-evangeliet kapittel 19, vers 19 så står det at du skal elske din neste som deg selv. Det betyr at vi må synes godt om oss selv. Gud ser våre styrker og svakheter, og han vet hva vi kan klare. Samtidig må vi lære å lytte til hverandres tilbakemeldinger - ikke tolk det noen sier til deg som noe negativt, men hør etter hva det er de egentlig sier. I Høysangen kapittel 4, vers 7 så står det "Alt hos deg er vakkert, min elskede, du er uten feil". Gud har tommelen opp for oss, det betyr at vi er bra.

Pekefingeren - Gud viser oss veien. Vi mennesker er flinke til å bekymre oss, vi har problemer og er ofte oppe i situasjoner hvor vi lurer på hva vi skal gjøre. I Salmenes bok, kapittel 119, vers 105 så står det at "Ditt ord er en lykt for min fot og et lys for min sti". Guds ord er å finne i Bibelen, og Bibelen er en levende bok.Der kan vi lese om hvordan Jesus taklet de problemene han kom opp i, eller hvordan Gud viste andre mennesker veien gjennom deres problemer og nød. Vi kan også be til Gud, han svarer og viser oss veien. Det er ikke sikkert Gud svarer på bønnene våre slik vi hadde tenkt, han svarer på forskjellige måter.

Langfingeren - Gud beskytter oss mot det onde. I boken om Daniel, kapittel 6, kan vi lese om Daniel i løvehulen. Riksrådene, guvernørene andre mektige på den tiden hadde blitt enige om at kongen burde utstede en forordning med et strengt påbud om at enhver som i tretti dager ber en bønn til noen annen gud eller noe annet menneske enn ham skulle kastes i løvehulen. Daniel brøt forordningen og bad til Gud tre ganger om dagen. Selv om kongen ikke ville sende Daniel i løvehulen, endte det med at han motvillig måtte gjøre det. I vers 20-24 står det videre at: " Tidlig om morgenen, ved soloppgang, sto kongen opp og skyndte seg til løvehulen. Da han nærmet seg hulen, ropte han med angst i stemmen på Daniel: «Daniel, du tjener for den levende Gud, har din Gud, som du stadig dyrker, kunnet berge deg fra løvene?» Da svarte Daniel: «Lenge leve kongen! Min Gud sendte sin engel og lukket løvenes gap så de ikke skadet meg. For jeg er funnet uskyldig for ham. Og heller ikke mot deg, konge, har jeg gjort noe galt.» Da ble kongen svært glad og befalte at de skulle dra Daniel opp av hulen. Da de hadde dratt Daniel opp av hulen, fantes det ingen skade på ham, for han hadde stolt på sin Gud". På samme måte som Gud beskyttet Daniel i løvehulen vil han beskytte oss mot det onde i dag. Jesus har selv sagt at han skal beskytte oss. I Matteus-evangeliet, kap.28, vers 20 sier han nemlig "Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende".

Ringfingeren - Gud er trofast. I Lukas-evangeliet kap.15, vers 11-32 kan vi lese lignelsen om sønnen som kom hjem.

"Jesus sa: «En mann hadde to sønner. Den yngste sa til faren: ‘Far, gi meg den delen av formuen som faller på meg.’ Han skiftet da sin eiendom mellom dem. Ikke mange dager etter solgte den yngste sønnen alt sitt og dro til et land langt borte. Der sløste han bort formuen sin i et vilt liv. Men da han hadde satt alt over styr, kom det en svær hungersnød over landet, og han begynte å lide nød. Da gikk han og søkte tilhold hos en av innbyggerne der i landet, og mannen sendte ham ut på markene sine for å passe grisene. Han ønsket bare å få mette seg med de belgfruktene som grisene åt, og ingen ga ham noe. Da kom han til seg selv og sa: ‘Hvor mange leiekarer hjemme hos min far har ikke mat i overflod, mens jeg går her og sulter i hjel! Jeg vil bryte opp og gå til min far og si: Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din. Men la meg få være som en av leiekarene dine.Dermed brøt han opp og dro hjem til faren. Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han fikk inderlig medfølelse med ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. Sønnen sa: ‘Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din. Men faren sa til tjenerne sine: ‘Skynd dere! Finn fram de fineste klærne og ta dem på ham, gi ham ring på fingeren og sko på føttene.Og hent gjøkalven og slakt den, så vil vi spise og holde fest. For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.Og så begynte festen og gleden".

Det er ingenting vi mennesker gjør kan føre til at Gud elsker oss mindre. Han flyttet inn i hjertet vårt da vi ble kristne, og han vil ikke forlate oss, han vil være trofast mot oss. I 5. Mosebok, kap.1, vers 29 står det da også at "Da sa jeg til dere: «La dere ikke skremme og vær ikke redde for dem! Herren deres Gud går foran dere, og han vil kjempe for dere, slik dere med egne øyne så at han gjorde i Egypt og siden i ørkenen".

Lillefingeren - vi har en god venn som alltid er der. Lillefingeren er ikke sterk alene, når den skal gjøre noe må vi ofte hjelpe til med flere fingre. På samme måte er ikke vi som enkeltmennesker sterke alene, men vi blir sterke fordi vi har med oss Jesus.

I Matteus-evangeliet kap. 14, vers 22-33 kan vi lese om da Jesus gikk på vannet og viste seg for disiplene i uværet. Jesus sier at de ikke skal være redde. "Da sa Peter til ham: «Herre, er det deg, så si at jeg skal komme til deg på vannet.» «Kom!» sa Jesus. Peter steg ut av båten og gikk på vannet bort til Jesus. Men da han så hvor hardt det blåste, ble han redd. Han begynte å synke, og ropte: «Herre, berg meg!» Straks rakte Jesus hånden ut og grep fatt i ham og sa: «Du lite troende – hvorfor tvilte du?» Så steg de opp i båten, og vinden stilnet. Men de som var i båten, tilba ham og sa: «Du er i sannhet Guds Sønn!»", jf. vers 28-33. Mennesker kan tvile og være svake, men Gud er allmektig og sterk. Han er en god venn som alltid vil være der.

Felles sang.

Gud står med en åpen hånd vendt mot oss, han vil at vi skal gripe fatt i den. Han er knyttet til oss, bor i hjertet vårt, vil vise oss veien gjennom livet og aldri forlate oss.

Familiekoret opptrådte med ei regle og et par sanger.

Etter andakta var det flere som ville ta en siste tur ned Sveseterlia på kjelke.

Vi vil takke alle som bidro til at akedagen ble en flott dag, og vi vil også takke Gud for at han var til stede under arrangementet. Vi vil takke Gud for alle løftene du har gitt oss i Bibelen, og for at du aldri forlater oss.

Disippelen Tomas - tvileren

Torsdag 16.februar hadde Voks møte om disippelen Tomas på Lillehammer Misjonshus.

Tomas, en av Jesu sine 12 disipler, fikk tilnavnet tvileren fordi han hadde vanskeligheter med å tro de andre disiplene når de hadde sett den oppstandne Jesus.

I evangeliet etter Johannes, kapittel 20, vers 19-25 kan vi lese om Tomas:

"Det var om kvelden samme dag, den første dagen i uken. Av frykt for jødene hadde disiplene stengt dørene der de var samlet. Da kom Jesus; han sto midt iblant dem og sa: «Fred være med dere!» Og da han hadde sagt det, viste han dem sine hender og sin side. Disiplene ble glade da de så Herren. Igjen sa Jesus til dem: «Fred være med dere! Som Far har sendt meg, sender jeg dere.» Så åndet han på dem og sa: «Ta imot Den hellige ånd. Dersom dere tilgir noen syndene deres, da er de tilgitt. Dersom dere fastholder syndene for noen, er de fastholdt.» Tomas, en av de tolv, han som ble kalt Tvillingen, var ikke sammen med de andre disiplene da Jesus kom. «Vi har sett Herren», sa de til ham. Men han sa: «Dersom jeg ikke får se naglemerkene i hendene hans og får legge fingeren i dem og stikke hånden i siden hans, kan jeg ikke tro.»"

Handlingen i denne bibelteksten foregår etter at Jesus hadde blitt korsfestet. Etter at Jesus var død, så var disiplene redde, så de holdt seg skjult. Når Jesus dukker opp på skjulestedet deres, så ser de ham, de tror det er ham og de blir glade. Det er ikke rart de blir glade - det er ikke hver dag noen står opp fra de døde. I teksten står det ikke beskrevet hvor Tomas var når Jesus viste seg - kanskje gjemte han seg et annet sted eller kanskje han ikke gjemte seg slik som de andre gjorde, det vet vi ikke.

Hvem var egentlig Tomas?

Tomas er nevnt noen få ganger i Bibelen, og da oftest i sammenheng med flere. Det innebærer at han ikke var noen betydningsfull disippel med lederposisjon. Jesus plukket ofte ut et par-tre disipler som skulle få lov til å være med ham. Det var ofte Johannes, Peter og kanskje Jakob. Tomas var ikke en av dem, men han var en av mange, slik som de fleste av oss.

I evangeliet etter Johannes kapittel 11, vers 11-16 kan vi lese en annen tekst hvor Tomas nevnes:

"Da han hadde sagt dette, sa han til dem: «Vår venn Lasarus er sovnet, men jeg går og vekker ham.» Da sa disiplene: «Herre, hvis han er sovnet, blir han nok frisk.» Jesus hadde talt om hans død, men de trodde han hadde talt om vanlig søvn. Da sa Jesus rett ut: «Lasarus er død. Og for deres skyld er jeg glad for at jeg ikke var der, så dere kan tro. Men la oss gå til ham.» Tomas, han som ble kalt Tvillingen, sa da til de andre disiplene: «Vi blir også med, så vi kan dø sammen med ham.»"

I denne teksten misforstår Tomas Jesus. Det virker som om Tomas trodde at Jesus var på vei til sin egen død da de var på vei for å vekke opp Lasarus. Tomas sier da at han er villig til å følge med Jesus i døden, koste hva det koste vil.

Tomas nevnes også i en tredje tekst i Johannesevangeliet, jf. kap. 14, vers 1-7:

"La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. Og dit jeg går, vet dere veien.» Tomas sier til ham: «Herre, vi vet ikke hvor du går. Hvordan kan vi da vite veien?» Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg. Har dere kjent meg, skal dere også kjenne min Far. Fra nå av kjenner dere ham og har sett ham.»"

I denne teksten ser vi at Tomas blir usikker på det Jesus sier. Han vil vite hvor Jesus skal gå slik at han også kan ta følge. Tomas vil leve nær Jesus, og følge ham. Da Jesus blir tatt til fange i Getsemane, så flykter imidlertid Tomas, akkurat som de andre disiplene.

Vender vi tilbake til den første bibelteksten nevnt i dette innlegget, den som står i Johannesevangeliet kapittel 20, vers 19-25, så ser vi at Tomas er skeptisk til vennenes vitnesbyrd om at de har sett Jesus oppstått fra graven. Tomas var skeptisk med god grunn; hvordan kunne de være sikre på at det var Jesus? Disiplene var i sorg, de hadde mistet en god venn og læremester som de hadde fulgt i flere år. De var i ubalanse, og man kan godt se for seg at de kunne ha sett syner og trodd at de var sanne. Tomas skepsis krevde å kjenne på Jesus. Han måtte forsikre seg om at det var den riktige Jesus, han med naglemerker og sår i siden. Tomas ville ikke la seg bedra av noen som gav seg ut for å være Jesus, han ville være sikker. Dette var også noe som Jesus hadde forkynt til disiplene. Før han døde hadde han advart mot falske Messias-skikkelser og mennesker som skulle lære usant om ham, se blant annet Markusevangeliet kap. 13, vers 21-23 og Matteusevangeliet kap. 7, vers 21-23.

I vår tid er det også uenighet om hvem Jesus var. For ikke å la oss bedra må vi spørre; hva slags Jesus er det tale om? Er det Bibelens Jesus, han som ble korsfestet for våre synder, han som døde og stod opp igjen, som det tales om? For ikke å la oss bli ført på avveie bør vi utstyre oss med en viss skepsis slik som disippelen Tomas. I møte med forskjellig forkynnelse og lære må vi spørre; Hvilken plass får Jesu død og oppstandelse i det som forkynnes? Er det selve hovedsaken og læres det som er rett om denne saken? Vi skal ikke ta all forkynnelse for god fisk i dag.

Mange personer i dag har ikke tatt noe standpunkt hva angår Jesus - de er ikke hedninger, men de tar allikevel ikke noe konkret standpunkt, de tviler. De har en fot på hver side av kristentroen, men holder Gud på kontrollert avstand. Hva gjør så Tomas med sin tvil? Jo, han oppsøker det stedet hvor det er sannsynlig at han vil møte Jesus.

Det står i Johannesevangeliet kap. 20, vers 26-29 at: "Åtte dager senere var disiplene igjen samlet, og Tomas var sammen med dem. Da kom Jesus mens dørene var lukket. Han sto midt iblant dem og sa: «Fred være med dere.» Så sier han til Tomas: «Kom med fingeren din, se her er hendene mine. Kom med hånden og stikk den i siden min. Og vær ikke vantro, men troende!» «Min Herre og min Gud!» sa Tomas. Jesus sier til ham: «Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror.»"

Her får Tomas oppleve det han ville, og han kjenner igjen Jesus. Tomas kaller Jesus for en Herre og Gud, han forstår at han som døde på korset er mye mer enn et menneske. Han var og er Gud selv.

Jesu kan gi enkeltkristne spesielle opplevelser, men dette er ikke noe vi kan få Gud til å gjøre ved hjelp av spesielle metoder. Dette er heller ikke avhengig av noen sterk tro. i Dette tilfellet så Gud at Tomas slet og var hjelpeløs, og han skjønte hva han trengte. For mange kristne i dag så betyr opplevelsene mye. Man kan gå på kurs og seminar for å oppleve Jesus. Vi må imidlertid passe oss for å bli mer opptatt av selve opplevelsene enn av Jesus selv. Det går an å være en kristen uten å ha opplevd underlige ting. Det som avgjør ditt forhold til Jesus og frelsen din, er ditt forhold til Bibelens ord om Jesus, ikke spesielle opplevelser og erfaringer. Følelsene og opplevelsene våre kan dessuten endres raskt. Det Jesus har gjort for oss endrer seg ikke. Vi kan tro på ham selv om følelsene våre varierer, vi kan tufte vår tro på ham.

Tomas, "tvileren", tar ikke alt for god fisk, han har en sunn skepsis. Det skal vi også ha, men vi kan også lære av tomas at vi ikke skal slå oss til ro med tvilen. Tomas oppsøkte steder hvor det kunne forventes at Jesus ville komme, og han fikk kjenne på naglemerkene og konstatere at det var den rette Jesus, han som var blitt korsfestet. Overfor Gud vitner disse merkene om at Jesus har gjort opp alle våre synder. Det finnes ingen grunn til anklage og dom mer. Gud er fornøyd, og frikjenner enhver som tror på Jesus sin frelser.

Vi kan ikke se Jesus sine naglemerker eller få kjenne på dem, men vi kan velge å tro på hans ord. Det er også lov til å tvile. Det er lov til å si til seg selv, til Gud eller til andre at man tviler. Tvilen kan sågar utfordre troen da man i slike situasjoner ofte vil holde seg enda nærmere "beviset", Jesus, ved å lese i Bibelen, være i et kristent fellesskap eller være sammen med kristne venner.

Jesus snur ikke ryggen til oss, selv om vi tviler på ham, heldigvis. Det gir håp for oss alle. Jesus viste deg til Tomas åtte dager etter at han hadde vist seg for de andre disiplene, og han vil heller ikke vende ryggen til deg. Han ønsker å vise seg for deg, for eksempel gjennom Bibelen, et vitnesbyrd, en sang, en venn osv. Noen ganger gjør han også noe ekstraordinært og lar oss kjenne sårene han har i siden, men de spesielle opplevelsene er ikke det viktigste.

Det er ikke størrelsen på troen det kommer an på, men hvem vi tror på. En liten tro på en stor Gud, gir evig liv.

Johannesevangeliet, kap. 20, vers 29: "Salige er de som ikke ser, og likevel tror.»".

På neste møte i Voks, torsdag 1.mars, så skal vi høre om Hanna. Om du har lyst til å lære henne bedre å kjenne, så ta gjerne turen til Lillehammer misjonshus kl. 19.00. Det blir kveldsmat etter andakten/bibeltimen.

DU er hjertelig velkommen!

Gideon - en djerv kriger

2. februar 2012 ble vårens andre møte i Voks avholdt. Andakten for kvelden hadde temaet "Gideon - en djerv kriger" og er basert på det som står i Dommerne, kapittel 6-8, i det Gamle testamentet.

Dommerne omhandler en tid hvor man ikke hadde noen felles ledelse, det er en frafallstid. Midjanittene herjer og isralittene har det vanskelig. Fra tid til annen er det noen ledere som står fram og kjemper mot ytre fiender og indre avgudsdyrkelse. En av dem er Gideon.

Dommerne 6, vers 1-6: "Israelittene gjorde det som var ondt i Herrens øyne. Da ga Herren dem i hendene på midjanittene i sju år. Midjanittene beholdt makten over Israel. For å komme unna Midjan laget israelittene seg de tilfluktsstedene som er i fjellene, både huler og fjellborger. Hver gang israelittene hadde sådd, kom midjanittene og amalekittene og folkene fra øst og gikk til angrep på dem. De slo leir midt imot israelittene og ødela avlingen i landet helt bort til
Gaza. De lot det ikke bli noe igjen å leve av i Israel, ikke en sau eller en okse eller et esel. For de kom med buskap og telt som svermer av gresshopper. Det var ikke tall på dem og kamelene deres. De kom for å ødelegge landet. Israel ble helt utarmet av midjanittene, og israelittene ropte
til Herren".

Dette bibelsitatet skildrer situasjonen før Gideon kom. Først når alt dette hadde skjedd, så ropte isralittene til Herren. Også i dag er det mange som kun tillkaller Gud i motgangstider. Det finnes også tall på at det er flest som omvender seg til kristen tro i motgangstider. I Kina, hvor de har et strengt regime og folket undertrykkes, er det flere kristne enn i noe annet land. I overflodssamfunnet Norge har vi en kristen statskirke, men stadig færre bekjenner seg til kristendommen og har en personlig tro.

Gud velger seg ut Gideon og sender en engel for å prate med ham. Når engelen kommer er Gideon opptatt med å treske kornet i vinpressen. Treskingen skjedde vanligvis under åpen himmel, på treskeplassen. En kunne treske kornet ved at en slo ut aksene med en kjepp, men vanligvis brukte en okser eller esler som frigjorde kornet ved å gå over aksene gjentatte ganger. En vinpresse var en firkanet eller sirkelformet grop, hogd ut i fjellet. Det var der druene ble knust. Pressen bestod av to eller flere beholdere hogd ut i fjellet. I den øvre beholderen ble druene tråkket med føttene, saften rant da ned i den nederst beholderen. Hvis misjanittene hadde sett at Gideon tresket korn, ville de ha kommet og tatt det. Når treskingen foregikk i vinpressen sier det mye om hvilken fortvilet situasjon folket var i.

Vi leser videre i Dommerne, kapittel 6, vers 12-24:"Da viste Herrens engel seg for ham og sa til ham: « Herren er med deg, du djerve kriger.»Gideon svarte ham: «Hør på meg, herre! Hvis Herren er med oss, hvorfor har da alt dette hendt oss? Hvor blir det av alle hans under, de som fedrene våre fortalte oss om? De sa at det var Herren som brakte oss opp fra Egypt. Men nå har Herren forlatt oss og gitt oss i hendene på midjanittene.» Herren vendte seg til ham og sa: «Gå og bruk den styrken du har, til å berge Israel ut av hendene på midjanittene! Det er jeg som sender deg!»Gideon sa til ham: «Hør, Herre! Hvordan kan jeg berge Israel? Min slekt er den svakeste i Manasse, og jeg er den yngste i min fars hus.»Da sa Herren til ham: «Jeg vil være med deg, og du skal slå midjanittene, alle som en.»Og han sa til ham: «Om jeg har funnet nåde for dine øyne, så gi meg et tegn på at det er du som snakker med meg. Gå ikke herfra før jeg kommer tilbake! Jeg skal hente en offergave og sette den fram for deg.» Han svarte: «Jeg blir her til du kommer tilbake.» Gideon gikk og gjorde i stand et geitekje, så tok han en efa mel og bakte usyret brød. Kjøttet la han i en kurv, og suppen helte han i en krukke. Så bar han det ut under eiketreet og satte det fram for ham. Da sa Guds engel til ham: «Ta kjøttet og de usyrede brødene, legg det på klippen her og hell suppen over!» Han gjorde det.Så rakte Herrens engel fram spissen av staven som han hadde i hånden, og rørte ved kjøttet og de usyrede brødene. Da slo ild opp fra berget og fortærte kjøttet og brødet. Og Herrens engel ble borte for øynene på ham. Da forsto Gideon at det var Herrens engel. Gideon ropte: «Ve meg, min Gud og Herre! Jeg har sett Herrens engel ansikt til ansikt!»Men Herren sa til ham: «Fred være med deg, vær ikke redd! Du skal ikke dø.»Så bygde Gideon et alter for Herren der og kalte det « Herren er fred». Den dag i dag står det i Ofra, som tilhører Abieser-slekten".

Dette er Gideons kallsopplevelse. Noen blir kalt av Gud på en ekstraordinær måte. Det hendte med Moses (se 2. Mosebok vers 3), Jeremia (se Jeremia kap. 1) og disiplene (f.eks Matteus ka. 4, vers 18-21). Manasse var en av sønnene til Josef som ble fraktet til Egypt som slave. Ut fra det Gideon sier om at hans slekt er den svakeste, så ser vi at ætten hans ikke stod høyt i samfunnet på den tida. Allikevel kaller Gud på ham. Til Gideon sies det at han skal gå av sted så sterk som han er, altså verken sterkere eller svakere. Gud vet hvem han kaller, han vet hva Gideon kan og ikke kan. Gud vil ha villigheten hans, men resten tar han ansvaret for. Slik er det også med oss. Mange blir kalt, men det er mange av oss som har unnskyldninger når de får kallet.

Gud gav deretter Gideon to oppgaver.

Den første kan vi lese om i Dommerne, kap. 6, vers 25-26: ”Samme natt sa Herren til Gideon: «Ta ungoksen som din far eier, og den andre oksen, den som er sju år gammel! Riv ned din fars Baal-alter og hugg ned Asjera-stolpen som står ved siden av. Så skal du på fastsatt måte bygge et alter for Herren din Gud på toppen av denne festningen. Ta den andre oksen og bær den fram som brennoffer; bruk veden fra Asjera-stolpen som du har hugget ned.»”

Den første oppgaven utførte Gideon om natta sammen med 10 tjenere. Morgenen etter fant folket ut hva som hadde hendt, og de formanet faren til Gideon, Josaj, om å drepe sin sønn. Josaj tar imidlertid sønnen i forsvar og sier «Vil dere stride for Baal? Vil dere hjelpe ham? Den som strider for ham, skal dø før morgenen gryr. Dersom han er gud, så la ham stride for seg selv mot den som har revet ned alteret hans», jf. kap. 6, vers 31.

Det andre oppdraget leste vi ovenfor, det var å berge Israel ut av hendene på midjanittene. Gideon samler en hær på 32.000 mann, men er usikker og ber Gud om bevis for a det er han som står bak. Det har han egentlig alt fått da Herren tente offeret under kallsopplevelsen. Likevel er tvilen der, og Gideon ber Gud gjøre umulige ting. Tenk hvor tunglærte vi mennesker er. Gang på gang får vi bønnesvar, men allikevel kan vi begynne å tvile, være redde og usikre på Guds eksistens. Det er enda godt at Gud er tålmodig med oss.

Gideon skjønte nok at han utfordret Guds tålmodighet for han sa ”La ikke vreden flamme opp mot meg om jeg taler enda en gang”, jf. vers 39. Guds tydelige svar på Gideons henvendelser i Dommerne, kap.6, vers 36-40 er nok mer unntaket enn regelen. Vi kan nok ikke bruke de metodene som metode når vi ønsker å finne ut av hva som er Guds vilje.

Midjanittene og amalekittene hadde kommet over Jordan med sine 135.000 soldater. Gideon hadde bare klart å samle 32.000 soldater. Selv om det i utgangspunktet er rått parti, kjenner Gud folket sitt og vet de vil ta æren selv om de er for mange soldater. Etter to utvelgelser, som man kan lese om i Dommerne kap. 7, vers 1-8, så står Gideon tilbake med en hær på 300 soldater. Gud vet Gideon er redd og gir ham enda et tegn; han lar ham høre to av midjanittenes samtale om en drøm. De tolker drømmen til Gideons fordel.

Gideon deler så sin hær i tre grupper. Utstyrt med en fakkel gjemt i en krukke og et signalhorn, omringer de fiendenes leir. På signal fra Gideon knuser de krukkene og blåser i hornene. I kaoset som oppstår ”gjorde Herren det slik at alle i leiren løftet sverd mot hverandre”, jf. vers 22. 120.000 mennnesker av fiendenes hær ble drept.

Etter at Gideon vant ville folket gjøre ham til konge, ”Men Gideon svarte: «Jeg skal ikke herske over dere. Sønnen min skal heller ikke herske over dere. Herren skal herske over dere», jf. Dommerne kap. 8, vers 23. Han skjønte nok at han bare var et redskap for Gud.

Etter at Gideon var død, kan vi lese følgende i Dommerne kap. 8, vers 33-35: ” Da Gideon var død, begynte israelittene igjen å drive hor med Baal-gudene. De gjorde Baal-Berit til sin gud. Israelittene tenkte ikke på Herren sin Gud, som hadde berget dem fra alle fiender omkring dem. De viste ingen troskap mot Gideon, mot Jerubbaal og hans hus, på tross av alt det gode han hadde gjort for Israel”.
Det står skrevet i Romerne kap. 15, vers 4 at ” Og alt som før er skrevet, er skrevet for at vi skal lære av det: Vi skal ha håp gjennom den tålmodighet og trøst som skriftene gir”.

Hva kan si så lære av historien om Gideon?

Gideon var glad i sølv og gull, og noe herskesyk. Han var usikker og trengte bekreftelser fra Gud, men trekkes allikevel frem i positiv forstand i Hebreernes brev. Vi kan også lære mye av historien om ham.

• Herrens kamp skal føres med de våpnene han gir, jf. Efeserne kap. 6, vers 11-17.
• Det viktigste er ikke hvor mange vi har på laget, men hvem vi har på laget. Er Jesus med på laget, så er det vinnerlaget uansett. Gud kan bruke få, og han kan velsigne.
• Gud kaller uavhengig av hvordan vi føler oss, jf. Korinterne kap 1, vers 27. Vi må tørre å tro på det Gud forteller oss. Mennesket ser på det ytre, men Gud ser det indre i mennesket.

Gideon-bevegelsen er representert i 194 land og har trykket og levert Bibelen gratis på mer enn 80 ulike språk. Sør Sudan er land nr. 194 som får Bibelen på sitt språk. Bevegelsen arbeider med å spre ordet, og har blant annet laget egne utgaver av Bibelen for hotell, militæret, sykepleiere, pleiehjem osv. Hele arbeidet er basert på frivillig innsats.

Kjære Gud, hjelp oss å lære. Minn oss på hvem du er igjen og igjen. La oss bli som Gideon som går når du kaller. Vi trenger bekreftelser på din vilje. Gi oss særbehandling når vi har behov for det, lær oss å bære din rustning. Led alle til ditt ord, og vi vil også gå i forbønn for Gideon-bevegelsen og deres oppgave. I Jesu navn, amen.

Temasamling: Terje Forsberg holder foredrag - Nordre Ål kirke 10. februar kl. 19:00

Omsorgssvikt er synlig – for dem som våger å se!

”I min oppvekst sviktet alle rundt meg. Jeg var som en katt ingen eide. Jeg vokste opp i et hjem med en far som var alkoholiker og voldelig. Jeg ble mobba på skolen og hadde ingen venner. Vi flytta mye og ingen av de stedene vi kom til, var det noen voksne som tok ansvar. I
en periode bodde vi i et fjøs og holdt på å fryse i hjel. Både foreldrene og samfunnet ellers svikta meg totalt.”
Terje Forsberg

”Å bo i ett fjøs, fryse, være redd, sulte, være ensom, aldri oppleve kjærlighet, måtte greie seg sjøl, få juling i tide og utide, det gav store åpne sår som alle måtte se. Men ingen
så dem. I dag er sårene grodd, men arra er der ennå.”
Terje Forsberg

Terje Forsberg kommer til Nordre Ål kirke fredag 10. februar kl. 19.00.

Kom og hør hans sterke livshistorie, fra han som liten gutt ble erklært evneveik, var et vrak som verken kunne lese eller skrive som 20- åring og til han i dag er en ettertraktet foredragsholder som reiser rundt med sitt ukuelige budskap om at ”det nøttær.” Denne historien trenger vi alle å høre.

Den er det viktig at mange får høre, fordi denne historien kan gjøre oss mer bevisst på å være et medmenneske for de vi møter, i stedet for å lukke øynene og la være å se. Men det er også viktig for de mange av oss som sliter, å høre han som har gjort seg til «uoffisiell talsmann for oss evneveike» og hans budskap om at det aldri er for sent å bli et lykkelig barn. Selv ble han det først i voksen alder.

I dag har han gitt ut to bøker: «Aldri for sent å bli et lykkelig barn» (2007) og «Mannen som ble et lykkelig barn» (2011) og han reiser rundt og har foredrag om at «det nøttar» Hans historie kan både hjelpe oss med å våge å se de som har det vondt og det kan gi oss en forståelse av hvorfor barn oppfører seg som de gjør.

Det er gratis inngang, kollekt og mulighet til å kjøpe bøkene Terje Forsberg har skrevet.

Det er Sambandet Misjonsforsamling som står som arrangør av denne kvelden. Sambandet Misjonsforsamling er tilsluttet Norsk Luthersk Misjonssamband.

Vi håper dere vil være med å spre informasjon om dette og at dere vil møte opp for å høre denne spennende historien.

Hvilket bilde har vi av Jesus?

15.januar 2012 var det sambandsmøte på Lillehammer misjonshus. Arne Svilosen var taler for oss denne søndagen. Han startet andakten med å sitere en julesang skrevet av Nikolai Frederik Severin Grundtvig:

"Fortiden er omme. Fremtiden vil komme. Nå i dette
øyeblikk står vi i Guds nåde. Tid vil være omme. Evighet vil komme. Nå i dette
øyeblikk står vi i Guds nåde."

Nikolai Frederik Severin Grundtvig (født 8. september 1783, død 2. september 1872) var en dansk prest, forfatter, filosof, historiker, salmedikter, folkeopplyser og politiker. Faren ville ikke ansette ham fordi han var et sted mellom pietismen og rasjonalismen i sin kristne tro. Grundtvig skrev 493 sanger i løpet av sitt liv, og beholdt sitt lyse sinn i sangene til tross for depresjoner. Han ble til slutt biskop hvor han i sin åpningsgudstjeneste holdt en preken på fem timer og fikk dratt opp dronningen til nattverd selv om hun ikke ville.

I Norge går ca. 1 million mennesker til kirka i løpet av julehøytiden. Jesus og julekrybba pakkes ut i mange tusener av hjem og det feires, men etter feiringen så stopper det opp. Hvilket Jesusbilde er det egentlig vi har?

Vi må utfordres til å ha et Jesusbilde som er mer enn den pludrete gutten i krybba. Under dåpssamtaler snakker Svilosen med barnets foreldre. De tar da ofte utgangspunkt i barnet, et under. Deretter spør Svilosen dem hva underet gjør med dem. Ofte får han diffuse svar, men mange mener at de ser spor etter Gud ved det som har skjedd. Det er mange som er opptatt av å se spor etter Gud. Det er flott å dra opp på fjellet for å se dyrespor, men det er enda bedre å treffe på dyret. Vi møter bare Gud i åpenbaringen om Jesus.

Ved å utfordre folk på hvilket Jesusbilde de har, så kommer vi til å møte en rekke fordommer. Det blir en kamp. I Norge er tro og religion er noe som plasserer mer og mer i det private rom. Dette er uvanlig. Minimum 6 milliarder mennesker av de menneskene som finnes på jorda i dag har en tro i religiøs betydning, ikke kristen betydning. Dette innebærer at tro er en del av deres offentlige rom.Samtidig blir troen i protestantiske land skjøvet mer over til det private rom.

Vi må utfordre vårt Jesusbilde. Hvem er han som ble født julenatt? Det er ikke bare viktig at vi har personlige Jesusbilder. Nei, vi må også korrigere våre personlige jesusbilder i henhold til det som står i evangeliet. Et jesusbilde er personlig, det kan ikke arves. Det er viktig at vi har et eget bilde av Jesus og at dette stemmer med det bildet som står i Bibelen.

En åpenbaring er det som åpnes for oss. Vi må selv finne ut hvem Jesus er, lese i ordet for å finne åpenbaringen. Når vi leser det gamle testamentet så leser vi ikke om tiden før Jesus, men om tiden før Jesu fødsel, tida før Gud ble menneske. Jesus har imidlertid vært der.

Både Markus og Johannes har en beretning om Jesu start på livet i det nye testamentet. De skildrer ham når han er 0-8 dager, når han er 12 år og når han er 30-33 år. Jesu dåp er starten på hans treårige virke. To ting skjer når Jesus blir døpt:

1) Himmelen åpner seg og Ånden kommer nedover ham som en due. "Og det lød en røst fra himmelen: «Du er min Sønn, den elskede, i deg har jeg min glede.»", jf. Markusevangeliet kap.1, vers 11.

2) Johannes sier, dagen etter dåpen "Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd!", jf. Johannesevangeliet, kap. 1, vers 29.

Når himmelen åpner seg er det Gud som tar initiativet og åpner det som før var stengt. Ingen andre hadde nøkkelen til å åpne paradiset for mennesket igjen. Dette er det sentrale i den kristne tro. Guds initiativ har sitt senter i jula. Den første store nådestunden etter at paradiset ble stengt er jula.

Så tilbake til vårt bilde av Jesus - vi må ha forståelse for at barnet i krybben og mannen på korset er den samme. Jesus går inn i vårt sted. Hva er konsekvensen av dette, av påsle og jul? Jo, at vi kan leve under delt/åpen himmel hvert sekund. Vi lever under nåde, og vi står i Guds nåde. Vi kan spise, drikke, sove, arbeide, løpe og leke under nåden.

Vi har lett for å bli overfaldiske når det gjelder vårt bilde av Jesus. Jul, påske og pinse synliggjøres imidlertid ved Jesu dåp.

Ved dåpen omtales Jesus som Guds lam. I 2. Mosebok, kap. 12 innstifter Gud påskehøytiden. 600.000 menn foruten kvinner og barn reddes fordi de strøk blod fra 1-års gammelt værlam over dørkarmen. Værlammene i 2. Mosebok ble altså ofret. Samtidig med at Jesus korsfestes så slakter presene påskelammet for å minnes befrielsen fra Egypt. Ingenting er tilfeldig i sammenhengen mellom det som skjer i Egypt og ved korsfestelsen. Jesus ble mishandlet og drept, likheten med lammet er slående.

Det står i Jesaja (det Gamle testamentet), kapittel 53, vers 7 at:

"Han ble mishandlet, han ble plaget, og han åpnet ikke munnen, lik et lam som føres bort for å slaktes, lik en sau som tier når den klippes, og han åpnet ikke munnen".

Vi leser historier om Jesus i skriften og ser at han aldri falt for fristelsen til å søke sitt eget og han lar seg ikke bestikke. I Johannes åpenbaring kap. 5, vers 12 leser vi da også at

"De ropte med høy røst: Verdig er Lammet som ble slaktet, verdig til å få all makt og rikdom, visdom og styrke, ære og pris og takk".

Lammet, Jesus, viste seg verdig gjennom sin lydighet og handling til å ha all makt - nå sitter han med livets bok.

Jesusbildet kan endre seg i løpet av livet, men frelsen er evig forankret i Gud. Den Hellige Ånd vitner om at Jesus er Guds sønn. Troen ser at Guds sønn er Guds lam. Vi bærer en trygg overbevisning om at mannen fra Nasaret er evighet, den siste stemmen som skal lyde på jorda. Selv om vi har en overbevisning, skal vi ikke bære den i hovmod. Vi er i tidens strøm, og har opplevd og vil oppleve både gode og onde dager.

"Fortiden er omme. Fremtiden vil komme. Nå i dette øyeblikk står vi i Guds nåde. Tid vil være omme. Evighet vil komme. Nå i dette øyeblikk står vi i Guds nåde."

Å være i Guds nåde er å kjøre bil, sitte, sove og gå i Guds nåde. Det er å være syk eller frisk, oppleve glede eller sorg, ha et engstelig eller rolig hjerte. Nå står vi i Guds nåde, det er det som er å være Guds barn.

Anne Gro og Ingrid gledet alle med fin sang og musikk på både piano og kornett.