Rahab - ei kvinne i Jesu ættetavle

Bilde fra Israelsmøte med Heidi på misjonshuset.

24. oktober 2012 var det duket for den tredje bibeltimen på misjonshuset denne høsten. Inger Strangstad holdt timen for oss - temaet var den bibelske personen Rahab som står omtalt i Josva i det gamle testamentet.

For jødene i det føste århundre var ættetavlene viktig. Nå kan det være interessant og spennende å ha ei slektstavle, men på den tida hadde tavla en funksjon. Den viste at en person virkelig var en israelitt  Den identifiserte stammen vedkommende tilhørte og kvalifiserte bestemte jøder for religiøse plikter, for eksempel tempeltjenesten som ble utført av levittene.

I Jesu ætteliste, jf. evangeliet etter Matteus kap. 1, vers 1-16, finnes det fire kvinner:

• Tamar - hun ville vært et godt stoff for Se & Hør. Hennes historie inneholder død, skandale, sex og svik (1. Mosebok kap. 38).
• Rahab - hun var en prostituert (Josva kap. 2 og 6).
• Rut - var ikke jøde, men fra Moab, dvs. en hedning.
• Batseba - Urias hustru som ble gravid med kong Davids barn samtidig som hun var gift med Uria jf. 2. Sam, vers 11).

Alle disse kvinnene er mangelfulle på sine måter, de er hedninger, prostituerte osv. Dette viser oss at Gud sletter ut synder og gir oss en ny start. Hans godhet går ikke bare til Israel. Hedninger i ættelista viser at Guds nåde gjelder alle. Gud plasserer folk inn i en kongelig slekt.

Mannskoret "Mannskapet" sang under Israelsmøtet. 

Josva, kap. 2, vers 1-7:

"Josva, Nuns sønn, sendte i hemmelighet to spioner ut fra Sjittim. Han sa: «Gå og se nærmere på landet og Jeriko!» De gikk da av sted og tok inn i huset til en prostituert kvinne som het Rahab. Der fikk de overnatte.Kongen i Jeriko fikk melding om at det var kommet noen israelitter om natten for å utforske landet.Da sendte han bud til Rahab og sa: «Før ut de mennene som er kommet til deg og har tatt inn i huset ditt! For de er kommet for å utforske hele landet.»Kvinnen skjulte de to mennene og svarte: «Ja, mennene kom til meg, men jeg visste ikke hvor de var fra. Ved mørkets frembrudd, da byporten skulle stenges, gikk de ut, og jeg vet ikke hvor de gikk. Skynd dere etter dem, så kan dere ta dem igjen.» Men hun hadde ført dem opp på taket og gjemt dem under linhalmen hun hadde bredt utover der. Kongens menn satte etter dem på veien mot Jordan, ned til vadestedene. Og så snart forfølgerne var kommet ut, ble porten stengt.

Historien om Rahab foregår ca. 1405 f.Kr. På det tidspunktet har Israelsfolket vandret rundt i ørkenen i 40 år. Moses er død og Josva har tatt over som leder. Han får beskjed av Gud om å gjøre seg klar til å innta landet som Gud ville gi israelsfolket. Josva sender i vei to speidere som har som oppdrag i å finne ut hvordan forholdene er i landet. De tar inn hos Rahab, en prostituert.

Rahab løy for de som kom for å lete etter speiderne. Selv om det kanskje var bra i det tilfellet, så er det ingenting i Bibelen som tilsier at løgn er greit. I Ordspråkene kap. 12, vers 22 står det at falske lepper er avskyelig for Herren.

Hva var det som gjorde at Rahab ikke angav mennene? Det var Kongen som spurte, ingen hvem som helst. Kongen ville det beste for landet sitt, det var derfor han spurte. Hvorfor tok Rahab parti med Kongens fiender?

Josva, kap. 2, vers 8-11:

"Før de hadde lagt seg til å sove, kom Rahab opp på taketog sa til dem: «Jeg vet at Herren har gitt dere dette landet, og at frykten for dere har falt over oss. Alle som bor i landet, skjelver for dere. For vi har hørt hvordan Herren tørket ut vannet i Sivsjøen foran dere da dere dro ut av Egypt, og hva dere gjorde med de to amorittkongene på den andre siden av Jordan, Sihon og Og, som dere slo med bann og utslettet. Da vi hørte om det, smeltet hjertet vårt bort, og vi mistet motet på grunn av dere. For Herren deres Gud er Gud både i himmelen der oppe og på jorden her nede". 

Det som Rahab forteller om her skjedde førti år tidligere, men hun har hørt om det. Rahab, en hedning, har hørt om israelsfolket og hva deres Gud har gjort for dem. Hun nevner to eksempler der israelsfolket har blitt reddet/befridd med et under. Dette har ført til noe mer enn redsel og motløshet, hun har kommet til tro. Egentlig er dette litt av et vitnesbyrd. Rahab har ikke hatt noen bibel eller vært på møte, hun er prostituert. Tenk om ingen hadde fortalt henne om Gud, da er det ikke sikkert hun hadde kommet til tro. Forteller vi videre hva Gud gjør for meg og i mitt liv? Forteller vi Guds mektige gjerninger videre? Det å høre om Guds gjerninger kan faktisk føre folk til tro. Rahabs vitnesbyrd er flott: "For Herren deres Gud er Gud både i himmelen der oppe og på jorden her nede". 

Hva som skjer videre med de to mennene kan vi lese i Josva kap. 2, vers 12-24:

"Sverg nå ved Herren at dere vil vise godhet mot min familie, siden jeg har gjort godt mot dere. Gi meg et troskapstegn på  at dere vil la min far og mor, mine brødre og søstre og alle i deres hus få leve, og berge livet vårt fra døden.» 

Da svarte mennene: «Med vårt eget liv skal vi stå inne for deres liv, så sant du ikke røper planene våre. Når Herren gir oss landet, skal vi vise godhet og troskap mot deg.»
Så firte hun dem ned fra vinduet med et reip, for huset hennes gikk i ett med bymuren, og hun bodde i muren. Hun sa til dem: «Dra opp i fjellet så dere ikke møter forfølgerne deres. Hold dere skjult der i tre dager, til forfølgerne har vendt tilbake. Etterpå kan dere gå dit dere skal.»
Mennene sa til henne: «På ett vilkår er vi forpliktet av den eden du lot oss sverge: Når vi går inn i landet, skal du binde denne røde snoren i vinduet som du firte oss ned fra, og så skal du samle din far og mor, dine brødre og hele familien din her i huset hos deg.  Hvis noen går ut av døren i huset ditt, skal blodet hans komme over hans eget hode, og vi er skyldfri. Men blir det lagt hånd på noen som er med deg i huset, skal blodet hans komme over vårt hode. Og røper du planene våre, er vi løst fra den eden du lot oss sverge.» Hun svarte: «Det skal bli som dere sier.» Så lot hun dem gå. 

De dro av sted, og hun bandt den røde snoren i vinduet. Mennene gikk til de kom opp i fjellet. Der ble de i tre dager, til forfølgerne var kommet tilbake. De hadde lett hele veien uten å finne dem. Så ga de to mennene seg på hjemveien. De gikk ned fra fjellet, krysset elven og kom til Josva, Nuns sønn. De fortalte ham alt som hadde skjedd dem,  og sa til Josva: « Herren har gitt hele landet i våre hender, og alle som bor i landet, skjelver for oss.»"

Rahab ber om et løfte - redd familien min. Alle byer hadde tykke forsvarsmurer på den tiden. Det var ikke uvanlig at det var en dobbel mur, og porten ble alltid stengt hver kveld. Når porten var stengt kom ingen verken inn eller ut.  Josva og folket skal innta byen og det gjør de ved at de går i ett langt tog rundt byen. Hver dag, i 6 dager, går de en runde rundt byen, enda de sikkert ikke skjønte poenget med det. De sier ikke noe, det er kun lyd i hornene som det blåses i mens de går. Her kan vi nok lære noe om utholdenhet alle sammen. Selv ville vi kanskje gitt oss på grunn av feilslått strategi og manglende resultat.

I Josva kap. 6, vers 15-17 og  vers 20 står det videre:

"Den sjuende dagen sto de opp ved daggry og gikk på samme måten rundt byen, sju ganger. Det var bare den dagen de gikk sju ganger rundt byen. Den sjuende gangen prestene blåste i hornene, sa Josva til folket: «Rop! For Herren har gitt dere byen. Byen og alt som er i den, skal være bannlyst og tilfalle Herren. (...) Folket ropte mens prestene blåste i bukkehornene. Så snart folket hørte lyden av hornene, satte de i et høyt rop. Muren styrtet sammen, og hver og en gikk rett inn i byen. Så inntok de byen".

Det at mulen ble totalt ødelagt er viktig. Det er ikke israelsfolket som kjemper - det er Gud. Rahab hadde samlet sammen familien sin og der satt de og ventet. Det eneste håpet de hadde var knyttet til en rød snor. Bibelen sier ikke noe om hva som skjedde mens de satt rundt bordet og ventet - hva snakket de om? Tvilte de? Diskuterte de? Situasjonen Rahab og familien var i ligner den situasjonen Israelsfolket som 40 år tidligere satt i Egypt og ventet på dødsengelen var i. De var kun beskyttet av et strøk blod på dørkarmen.

Hva som skjedde videre står i Josva kap. 6, vers 21-26: 

"Alt som var i byen, både menn og kvinner, unge og gamle, storfe, småfe og esler, slo de med bann og hogg ned med sverd. Til de to mennene som hadde spionert i landet, sa Josva: «Gå inn i huset til den prostituerte kvinnen. Før henne ut sammen med alle som hører henne til, slik dere har lovet henne med ed.»  Da gikk de unge spionene og førte ut Rahab og hennes far og mor og brødre og alle som hørte henne til. Alle slektningene hennes førte de ut og lot dem få slå seg ned utenfor Israels leir. Men byen og alt som var i den, brente de opp. Bare sølvet og gullet og gjenstandene av kobber og jern la de i skattkammeret i Herrens hus.  Den prostituerte Rahab, hennes familie og alle som hørte henne til, lot Josva leve. Hennes familie bor blant israelittene den dag i dag fordi hun skjulte mennene som Josva hadde sendt for å spionere i Jeriko".

Det går en parallell til Jesu lidelsehistorie. Det er nok ikke tilfeldig at snora var rød. Rød er blodets farge. I Hebreerbrevet kap. 9, vers 12 står det: "Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen én gang for alle og kjøpte oss fri for evig".

Vår situasjon er på mange måter også lik Rahab sin:

• Gud skal en dag dømme oss.
• Vi kan ikke stille med noe selv, men troen på at Jesu sonoffer redder oss, slik blodet fra et lam reddet israelsfolket da dødsengelen gikk gjennom Egypt og slik den røde snora reddet Rahab og hennes familie.

Den røde snora blir for oss et bilde på Jesus - det er hans død og oppstandelse som redder oss.

Hvordan gikk det videre med Rahab?

Hun og hennes familie ble boende blant isralittene. Av Jesu ættetavle ser vi at hun giftet seg med en israelitt; Salma eller Salmon, alt etter hvilken oversettelse som brukes. Hun ble svigermor til Rut og tippoldemor til kong David, og fikk en plass i Jesu ættetavle. 

I det nye testamentet blir Rahab fremholdt som et eksempel for oss, en troshelt, jf. Hebreerne kap. 11, vers 30-31:

"Ved tro falt Jerikos murer da folket hadde gått omkring dem i sju dager. I tro ble Rahab, hun som var prostituert, reddet fra å omkomme sammen med de ulydige; for med fred hadde hun tatt imot dem som kom for å speide ut landet".

Rahab tordte å stå for det hun trodde på. Hun våget å gjøre det rette, selv om det betydde at hun gikk imot sitt land og sitt folk. Nettopp fordi  hun valgte Guds side ble hun imidlertid reddet. Redningen var avhengig av at hun stolte på den røde snoren var godt nok til å at hun skulle bli frelst.

I Hebreerne kapittel 11, vers 1-3 står det følgende:

"Troen er et pant på det vi håper, et bevis for det vi ikke ser. For sin tro fikk de gamle godt vitnesbyrd. I tro forstår vi at verden er skapt ved Guds ord, og at det vi ser, har sitt opphav i det usynlige".

Å tro er aldri lett, men jo mer vi ser inn i hva skriften sier om den allvitende og allmektige Gud og hva han har gjort i Kristus, desto mer vil troen vokse, og desto mindre betydningsfulle vil denne verdens goder fortone seg.

Kjære Herre, hjelp oss å forstå hvem du er. Rahab visste hvem du var, må hennes vitnesbyrd og bekjennelse bli vår. Takk for at du ikke har lagd noen vanskelige redningsveier - bevar oss alle i troen på deg. De hadde snora og lammets blod, vi har deg, Jesus. Hjelp oss til å hengi oss til og å stole på deg.

"Det beste her i verdener ikke det å eie og ha så mange penger.
Det beste er å leve med Herren hele livet, han gir oss alt vi trenger.
For Herren han er Gud,i himmelen der oppe,på jorden her nede,ja over hele verden.
Det eneste jeg ønsker,det er å følge Jesus på alle mine veier.
Som elsker meg og gir meg den himmelen jeg eier". 

Av Hans Johan Sagrusten.

Håpet - Gud er på begge sider av dødens grense

På Allehelgensdag var det Sambandsmøte på Misjonshuset i Lillehammer. Det var Arne Svilosen som talte til oss denne kvelden. Nedenfor følger et sammendrag av hans tale.

Høsten er en del av livets årstider, og at vi aldri vet når den perioden i livet vårt er. Uansett om vi er unge, middelaldrende eller gamle vet vi ikke når vi lever i livets høst. Det er godt vi har årstider. Personer som kommer utenlands fra og gjerne bare er vant til tørke eller regntid setter pris på årstidene vi har i Norge - de blir enda sikrere på at Gud er til etter å ha gått gjennom årstidene her i nord. For en forunderlig opplevelse å se, for første gang, at under en meter snø og frossen jord, finnes nytt liv, ny grøde, nytt håp. 

I vårsalmen "No livnar det i lundar", skriver Elias Blix:

Det er vel fagre stunder
når våren kjem her nord
og atter som eit under
nytt liv av daude gror.

Håpet ligger dypt gjemt i den kristne tro. I dag er det allehelgensdag. Helgener er noe vi ofte forbinder med den katolske kirke, katolikkene tilber en rekke helgener  Det går gjerne noen hundre år fra noen lever til han eller hun blir opphøyd som helgen. For meg kan også vanlige folk være helgener. For meg er det særlig to personer som er døde nå som fremstår som helgener; de levde sitt liv nær himmer og jord. De hadde en gudsfrykt, de levde i nøysomhet og gikk stille inn i døden med troen på den oppstandne Jesus. 

Svilosen siterte Liv Nordhaug sitt dikt "Takk Gud, for alle jeg har møtt":

Takk, Gud, for alle jeg har møtt som ledet meg til deg,
for dem som alt før jeg ble født så trofast bad for meg.
Takk, Gud, for alle som har talt til meg om ordet ditt,
som lærte meg om rett og galt og om hva du har gitt.
Jeg takker deg for mor og far, for lærer og for venn
som hjalp meg da jeg trengte svar, så jeg ble trygg igjen.
Takk for de mange jeg fikk se som glade tjente deg.
Takk at de også tok meg med og viste meg din veg.
Så hjelp meg, Gud, å bære frem min arv i liv og ord,
med takk til deg og alle dem som gav meg kurs og spor.

Det er i dette perspektivet denne dagen, allehelgensdagen, har et innhold. Vi er vel kjent med at det er en grenseovergang i dette livet som heter døden. Grensen er så godt bevoktet at ingen slipper unna. Ingen kan gjemme seg. Gud er grenseløs i alt, både liv og kjærlighet, derfor befnner han seg på begge sider av dødens grense. Han har lagt deler av sitt rike i dødens land. I de motsetningsvise livene vi har, er Gud oss nær også her på jorda.

I evangeliet etter Matteus kapittel 5, vers 1-10 står det:

Da Jesus så folkemengden, gikk han opp i fjellet. Der satte han seg, og disiplene samlet seg om ham. Han tok til orde og lærte dem: 

«Salige er de som er fattige i ånden,
for himmelriket er deres.
Salige er de som sørger,
for de skal trøstes.
Salige er de ydmyke,
for de skal arve jorden.
Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten,
for de skal mettes.
Salige er de barmhjertige,
for de skal få barmhjertighet.
Salige er de rene av hjertet,
for de skal se Gud.
Salige er de som skaper fred,
for de skal kalles Guds barn.
Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld,
for himmelriket er deres".

Den første forkynnelsen Jesus hadde i de levendes rike var «Vend om, for himmelriket er kommet nær!», jf. Matteusevangeliet kap. 4, vers 17.

Mye av Jesu gjerning skjedde i nordenden av Genesaretsjøen. En av de gangene de var der spurte Jesus disiplene sine et spørsmål, et viktig spørsmål. Vi leser fra Matteusevangeliet kap. 16, vers 13-18:

"Da Jesus kom til distriktet rundt Cæsarea Filippi, spurte han disiplene sine: «Hvem sier folk at Menneskesønnen er?» De svarte: «Noen sier døperen Johannes, andre Elia og andre igjen Jeremia eller en annen av profetene.»  «Og dere», spurte han, «hvem sier dere at jeg er?» Da svarte Simon Peter: «Du er Messias, den levende Guds Sønn.»  Jesus tok til orde og sa: «Salig er du, Simon, sønn av Jona. For dette har ikke kjøtt og blod åpenbart deg, men min Far i himmelen".

Denne teksten er interessant. Dette er det eneste svaret Jesus selv har godkjent som går på hvem han er. Man kan spørre seg hva det betyr at Simon Peter er "salig". Å være salig er en nådetilstand knyttet til bekjennelsen av at Jesus Kristus er Guds sønn. For meg er derfor saligprisningene om Jesus som er sitert ovenfor som balsam for sjelen. Saligprisningene taler til oss om trøst - mesteren gir omsorg for oss. Ordene er som milde hender som holder rundt oss.

den som har mistet noen av sine kjære kjenner sorgen som et avgrunnsdyp. Salmene er vekkere - ikke vær ufølsomme og lukk øynene for medmennesker. Jeg var nylig på Sunnvollen sykehus samme med 60 prester. En av dem sendte to barn til utøya på sommerleir, det var kun det ene barnet som kom tilbake i live. Han fortalte om dette på Sunnvollen - det var et privilegium og en sann smerte å få følge med på den reisen han hadde hatt og fortsatt har i sorgens landskap. Han kunne fortelle at det andre året var verre enn det første. I den første fasen etter dødsfallet så har man en sorg, men i den andre fasen har man et savn. Det er savnet som setter inn etter det andre året, og da får man heller ikke så mye oppmerksomhet fra andre lenger. Å sørge og savne er et hardt og slitsomt arbeid- man blir utslitt. Dette er en del av det allehelgensdag handler om. 

Alle kommer til å ha nærkontakt med sorgen en eller annen gang. Sett din lit til Kristus - sørg, men ha håp. Det er et håp, det er en salighet, et rop etter hjelp som høres. Og så sier han at til slutt skal tårene tørkes bort, og døden skal ikke være mer. Dette håpet er det som bærer kristne videre gjennom sorgen. 

Gud har lagt en del av sitt rike på begge sider av dødens grense - en del av himmelriket er her, en annen del er i dødens rike. Tilbake til årsidene - i frossen jord, under en meter snø ligger en spire til liv. I Jerusalem lå en spire til liv som ingen så - verken de som var hans motstandere eller tilhengere. I troen på Jesus Kristus ligger en spire til liv - en tro på håp og oppstandelse som ingen ser.

Tidligere på dagen hadde Svilosen vært i Ringebu stavkirke og hørt sangen "Eg har himmelen over mitt liv" skrevet at Ester Løsnesløkken Myre:

"Sjølv om dagen kan synes så enkel og grå,
eg har himmelen over mitt liv,
Eg høyrer hans røyst,«du skal lyset få sjå»,
eg har himmelen over mitt liv.
Eg har himmelen over mitt liv,
sjølv om tanken min er som eit
«skjelvande siv»,
har eg himmelen over mitt liv. 

Når tvilen og motløysa tynger mitt sinn,
eg har himmelen over mitt liv,
eg fær gå til Guds løfter,der styrke eg finn,
eg har himmelen over mitt liv.
Mitt liv her på jorda skal slutte eingong,
eg har himmelen over mitt liv,
eg Jesus skal møta og englanes song,
skal redde eit «skjelvande siv».
Har du himmelen over ditt liv?"

Tenk å kunne bruk det som en morgenbønn når man våkner og kjenner at kroppen fungerer. Selv om hverdagene våre virker enkle og grå, kanskje flyter over i hverandre, så har vi himmelen over vårt liv.

I Romerne kapittel 14, vers 8 står det:

"Om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren. Enten vi da lever eller dør, hører vi Herren til".

Vi må aldri glemme at den dypeste og sterkeste strengen i den kristne tro handler om håpet. Veien til himmelen går gjennom Jesus.

Takk for at det er håp knyttet til livet. Takk for nåden og oppstandelsen. Takk for at vi skal kunne si at vi har himmelen over vårt liv. Takk for at du har lagt himmelriket ditt på begge sider av dødens grense.  Takk for at du vil ta i mot oss når livets høst er over.